Farvel

Da jeg kom hit i juli, skal jeg innrømme at jeg noen ganger følte dette aldri kom til å ta slutt. At dette skulle være livet mitt over en lengre periode, var noen ganger vanskelig å takle. Plutselig ville jeg ikke lengre fullføre drømmen min, og jeg angret på at jeg hadde hatt denne drømmen… Det å ikke kunne språket, var vel kanskje det som var mest frustrerende. Når du ønsker så inderlig å kommunisere med noen, også bare fungerer det ikke. Heldigvis så snudde disse følelsene seg. Jeg fikk jo så god hjelp der! Språk tar tid, det læres ikke over natta. Og det var noe jeg bare måtte godta.

På barnehjemmet fikk jeg en ekstra familie. Alle klemmene og kyssa. All kjærligheten. Det er fantastisk. Det å bli stoppet på gata, bare for å prate. Utrolig hvor hjertelige disse peruanerne er! Jeg så plutselig hvor åpne disse menneskene var. Svært hjelpsomme og pratsomme. Dette gjorde at tankene snudde seg, og hver dag ble en fryd. Det å få lov å reise til skolen, og hjelpe til. Være hos barna på barnehjemmet på kvelden. Hjelpe til der det gikk å hjelpe til. Utrolig fint og givende. Bare det å få være med barna på kvelden noen timer før de skal legge seg. Utrolig, utrolig verdifullt. Bare det å kunne hjelpe til slik at tantene kan få et lite pusterom, de som jobber 24 timer i døgnet. For noen flinke damer!

Den siste uka gikk utrolig fort. Egentlig hele oppholdet har gått utrolig fort. Allikevel har jeg greid å ta vare på alle øyeblikkene og minnene. Minner og øyeblikk som jeg tar med meg i hjertet mitt for alltid.

Fredagen var min siste dag på skolen. Plutselig skulle jeg ikke lengre stå opp klokken halv 7 om morgenen og møte alle disse flotte barna. Plutselig var jeg på den siste dagen. Denne dagen var også fiesta for å feire barnas rettigheter. Noe som gjorde at det var full fart på skolen. For min del, passet det utmerket. Det gjorde det litt lettere å komme igjennom dagen. Gjorde at jeg klarte å glemme litt at dette egentlig var min siste dag. Midt i lekene ble det plutselig tatt frem at jeg skulle reise. Så mange pene ord de sa. Takk fra lærere. Så utrolig hyggelig! Men også veldig tøft. Det å få brev og tegninger fra hele 5 klasse, takk og masse gode klemmer. Det var noe jeg satte utrolig stor pris på. Selvfølgelig klarte jeg ikke holde tårene tilbake, og det ble en del snufsing når jeg måtte si farvel til alle. Selvfølgelig vet jeg at flere av disse menneskene, de vil jeg aldri møte igjen..

Søndag var dagen hvor kofferten og sekken var ferdig pakket, og dagen jeg reiste. Da jeg gikk ned i huset med Yrma, ble alle barna og tantene hentet. De hadde laget brev til meg alle sammen, som jeg fikk med meg. Jeg fikk også koselige ord og takk fra de største barna og tantene. Utrolig hvor heldig jeg er som har hatt disse menneskene i livet mitt! Mennesker som vil ha en stor plass i hjertet mitt for alltid.

Men vi vet alle at en dag kommer man til det siste kapittelet, og eventyret avsluttes. Kapittelet lukkes, og man må begynne på et nytt. Selvfølgelig er det bra at livet går videre, men det er også trist når det innebærer å reise fra de menneskene man er blitt så utrolig glad i. Jeg er så utrolig takknemlig for tiden min på barnehjemmet og skolen. Dette har gitt meg utrolig mye lærdom. Lærdom som jeg tar med meg videre i livet. Det er som pappa sa: «Snart er det ikke lenger en drøm, snart er det et minne». Det er der vi er nå når jeg sitter på flyplassen i Florida. Jeg er ikke lengre i Peru, og drømmen er nå et minne. Et fantastisk godt minne! En opplevelse i livet som kommer til å ha betydning for mine neste kapitler.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute. 

Oppdatering

Oi! Jeg skal innrømme at jeg faktisk trodde jeg blogget forrige uke... Dette beviser kanskje hvordan tiden bare flyr forbi. Selvfølgelig vet jeg at tiden er lik som i Norge. Allikevel må jeg si at jeg lever i den tro at tiden her i Peru er spesiell. Det går så usannsynlig fort..

Heldigvis er det ikke bare på grunn av at tiden går fort, at den er spesiell. Hovedgrunnen er vel alt hva den gir meg. Tiden. Alle de flotte stundene med barna og menneskene her i Peru. Jeg er så heldig!

Da jeg reiste ante jeg ikke hva som kom til å møte meg. Når jeg nå ser tilbake på tiden min her i Peru, skjønner jeg ikke at jeg kun har vært her i noen måneder. Jo, selvfølgelig. Tiden har sust forbi. Men i forhold til alle opplevelsene og inntrykkene, er det nesten rart at alt kun er studd inn i 4 små måneder... 

Jeg er på onsdag. Onsdag kveld. Min siste onsdag for denne gang i Peru. Søndag ettermiddag reiser jeg herfra. Jeg reiser fra livet jeg har levd her i Peru. Jeg har snart realisert drømmen jeg har drømt siden før jeg begynte på barneskolen. Drømmen om å jobbe som frivillig. Akkurat her. Snart er det ikke lenger en drøm. Snart er det et minne. Et fantastisk godt minne jeg vil beholde i hjertet mitt for alltid. 

For ikke lengesiden reiste Eline og jeg inn med hele gjengen fra barnehjemmet til shoppingsenteret i Chiclayo. Flere der hjemme i Norge hadde samlet inn penger i sommer som skulle brukes til noe spesielt som barna trengte. Etter litt prat, fant vi ut at kino og mat kunne være en smart ide. Det er få ganger disse barna er ute av barnehjemmet. De reiser kun ut når det er skole, lege, tannlege, kirke osv. Veldig sjeldent er de ute for å kose seg. Selvfølgelig innimellom, men ikke så ofte. Det er farlig for barna å gå på utsiden av området alene. Men dere kan tro de ble glade når de kunne reise ut hele gjengen å se film og spise mat! SOM DE KOSTE SEG. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse. Det å se så mange glade og takknemlige mennesker. Så tusen takk jenter og gutter, damer og menn som samlet inn penger! De satte uendelig stor pris på det! 

Den siste tiden har gått til lek med barna, være på skolen, og også Mc Flurry (is). På lørdag arrangerte vi jentene en "norsk dag" for alle her i Aldea. Vi laget lapper, antrekket var pyjamas, lekte halen på grisen, fisket etter godteriposer, danset og så kontiki med de største jentene. Så utrolig moro! :)

Til fredag er min siste dag på skolen, og jeg skal innrømme at jeg gruer meg. Plutselig skal jeg ikke lenger møte opp på skolen hver dag, og være med disse fantastiske menneskene. Denne dagen er det jo også fiesta på skolen fordi de skal feire barnas rettigheter. Så det skal sies at det også blir en veldig spennende dag :) 

Så blir det litt mer lek med barna her på barnehjemmet, og så må dessverre kofferten pakkes ordentlig for denne gang. Meeeen noen dager igjen enda! Heldigvis!

Hei og hopp!

Så utrolig flott det er å være her! Jeg kan ikke si det nok ganger, rett og slett. Ukene bare flyr, tiden raser forbi. Jeg har kun 2 1/2 uke igjen i Peru, og jeg begynner å kjenne at det stikker i hjertet. Jeg begynner å ane hva som kommer.. Dagen hvor jeg må reise. Men den tid, den sorg. Jeg har jo fortsatt litt tid igjen! Og den skal benyttes til det optimale!

Dagene på skolen er fantastisk morsomme! Her om dagen måtte gymlæreren reise, så Eline og jeg fikk ansvar for gymtimen. Det å holde kontroll på de kjekke 5 klassingene, det gikk faktisk bra! Det ente med at de ble triste da vi ble hentet tidligere med combien.. Vi også.. Vi koste oss jo så! Er det noe jeg liker godt, er det å ha ansvar og undervise i gymtimer. Det er så moro. De smiler og stråler, og det er mye energi. Selvfølgelig noen knall og fall osv.. Men sånn er det jo bare.

Engelsktimene er også veldig lærerike og spennende. Det å stå foran en klasse, hvor du føler du gjerne skulle kunnet språket feilfritt, det er litt skummelt. Allikevel veldig lærerikt. Heldigvis har språket bedret seg endel siden jeg kom, så ting går mye lettere. Det er også supert og dele engelsktimene med Eline!

I kunsttimene og timene hos førskolen fungerer jeg som hjelpelærer. Dette er veldig moro! Bare det å sitte med barna og hjelpe de. Det gir meg så mye. Det å se gleden og hva det betyr for dem. Herlig! 6 og 5 klasse lager så utrolig mye fint i kunsttimene. I en lang periode har det nå blitt laget endel vesker og kurver av papir. Så utrolig flott det blir! Til og med musikk har det blitt litt av i musikktimene. De skulle plutselig lære å tegne g-nøkkel, til min store begeistring! At jeg har tegnet rundt 30 nøkler de to siste dagene.. Det er ikke tull. Alle ville ha hjelp. Det var visst litt for vanskelig det. Men utrolig gøy. Dette er noe jeg kan! Har jo pugget på å tegne nøkler på skolen!

Har også blitt noen bilder fra Monsefú da vi ble hentet med combien på skolen. En liten smakebit fra byen vår :)

Og til slutt må vi ikke glemme den store fotoshooten i casa 4 i ettermiddag. For et rabalder det blir med kamera! Alle vil ta bilder, alle vil se, alle vil på film. Jeg endte opp med 180 bilder på kameraet. Og dette kun på 3 timer. Wow. For en gjeng! Med en gang man gir bort kameraet, det er da det begynner.. :)

Nei for et herlig liv vi har her i Peru. Så mye glede, så mye smil, så mye latter. Jeg har sagt det før, men må si det igjen. For et flott sted å være!

Dia de la Canción Criolla

På fredag var det siste dagen i oktober, og for mange betyr dette Halloween. Her på skolen betydde dette "Dia de la Canción Criolla". Halloween ble ikke markert her, fordi Halloween er noe som ikke er fra Peru. Noen elever fra hver klasse fremførte en sang. Disse sangene handler om Peru, og de synger disse for å hedre landet sitt. Ønsket var at barna skulle få kjenne hvor viktig og hvor stolt man kan være over landet sitt. 

De er vanvittig tøffe disse barna. Bare det å stå foran hele skolen når du går på førskolen, nei det synes jeg er tøft det. Også er de flinke også da selvfølgelig. Både på sang og dans. De vet å underholde! Og de fullfører med stil, alle sammen! :)

Etter skolen, reiste vi 5 jentene inn til Chiclayo for å kjøpe is :) Her fikk vi en stor overraskelse. Her var det jo pyntet til Halloween! Barna gikk utkledd i kostymer, og gikk Halloween i alle butikkene på senteret. 

På lørdag kveld reiste Mathilde og Camilla fra oss... Heldigvis kommer de tilbake fra tur på søndag. 

Dagene består av skole og lek med barna. Også en tur for å kjøpe mc flurry i Chiclayo selvfølgelig innimellom. Fine dager. Barna er så herlige! 

Jentetur til Piura

Onsdag kveld, tok vi nattbussen til Piura. Potetgull, kjeks, sjokolade og brus, var alt i boks før vi reiste. Som vi gledet oss!

Da vi ankom bussplassen, var vi plutselig overlatt til oss selv. Godt vi er 5 jenter.. Vi greide å få tak i en taxi, og fikk selvfølgelig trøkt alle sammen inn. Er jo ikke krise med 4 i baksete her, heldigvis. Flaks for oss! Taxisjåføren var i strålende humør, og vi ble gode venner med han på de 20 minuttene det var å kjøre til hotellet. For en blid mann!

Vel fremme på hotellet, ble vi enige å ringe opp vår nye taxivenn når vi på søndag måtte reise hjem igjen. Han ga oss nummeret sitt, gråt en tåre, og kjørte vekk. Utrolig hvor godt kjent man blir med menneskene her i Peru.

Vi var ekstase alle sammen da vi sjekket inn. For et nydelig sted, og for en luksus! Stekende sol, nydelig badebasseng og strand. Men toppen av kaka, var vel egentlig..Kaka. Masse kake og is! Selvfølgelig også masse eksotiske og deilige frukter. Så sulte gjorde vi iallefall ikke. Vi ente opp med 5 ekstra kg alle sammen. Men sånn går det jo bare når man kan spise hva man vil, når man vi. Hele døgnet rundt!

(Fikk jo også flere venner her på hotellet.)

Min stooore glede var snacks-baren. Jeg hadde lest om den på informasjonsarket, og gledet meg mest til dette. Klokken 11.00 presis, sto jeg klar inne i snacks-baren. Jeg skulle jo selvfølgelig få i meg snop! Dessverre har de et annet syn her i Peru på hva som er snacks. Alt jeg fant var brokkoli, tomat og salat. Så da tok jeg med meg brokkolien min, og satte meg på solsenga med pepsi istedenfor.

Sola skinte, og vi ble godt over medium stekt hele gjengen. Noe som resulterte i noen ikke fullt så deilige netter. Men alt i alt, vi kunne ikke hatt det bedre! Vi lå alle rett ut i solsengene og slikka sol. Andre ganger lå vi i bassenget og lekte delfiner eller gamle damer.

Om kveldene var det deilig middag. Utvalget var enormt. Vi var også på show på kvelden, noe som var kjempe artig. Disse showene var knallbra, og godt gjennomførte. Vi har faktisk vært så heldige at Michael Jackson sto opp fra de døde! Vi ente også opp på et diskotek, ble kjent med ei jente, og lærte å danse latinamerikanske danser. Moro :)

Solnedgangen her var også ufattelig nydelig. For noen farger!

Vår gode venn, Jim (taxisjåføren), kom å hentet oss klokken 17.00 på søndag. Sammen reiste vi inn til Mancora, hvor vi skulle vente på bussen som skulle gå klokken 10.00 på kvelden. Vi hadde altså masse med tid, og vi fikk utforsket den spesielle surfebyen! Spennende.